Landskap med gravemaskiner - en tolkning.

Landskap med gravemaskiner
Formuler tema, og gjer greie for nokre sentrale verkemiddel og den funksjonen dei har i diktet Landskap med gravemaskiner av Rolf Jacobsen.

Diktet kom ut i 1954, i samlinga ”Hemmelige Liv”. Det er eit typisk Jacobsen dikt, på det settet at orda har ein truande klag over seg, som åtvarar mot menneskjers bruk av naturen omkring. Diktet har fleire trekk med modernismen, i måten det er satt opp på, med linjebrott, vendingar og at det er heilt utan rim. Dessutan er blikket retta mot teknologi og framskrittet ingen har heilt kontroll over, her vist ved gravemaskinar.
Temaet i diktet er at vi lar framskritta styre oss slik at vi ikkje lenger skjønner kor mykje skade vi gjer på naturen. ”De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
Om til asfalt.” Jacobsen skriv om maskinar som piskas rundt og aldri kviler, som øydelegg naturen og legg grunnlaga for asfalt, fabrikkar og høghus. Diktaren er kritisk til korleis vi heile tida tar oss til rette og utnytter naturen på alle sett og vis.
Jacobsen bruker fleire verkemidlar i diktet. Fyrst og fremst brukast besjeling, der gravemaskinane får tydelege menneskelige trekk. Gravemaskinane har til dømes øgne – i staden for lyktar, og lang hals med eit gap som om dei var personar. Dessutan får dei personliga eigenskapar med at dei etar blomstar, har rumlande mager og lenker rundt føtene.
Jacobsen har ein raud trå til pelikanar, fuglane med dei spinkle nakkane og det store nebbet. Ikkje heilt ulikt ein gravemaskin. Det eg trur diktaren vil vise er likskapen mellom pelikanen og maskinen. Begge har stor appetitt og får aldri nok.
Diktets siste strofe er ”Uten struper, uten stemmebånd og uten klage." Jacobsen avsluttar med å fortelje oss at maskinane er viljelause slavar, som styrast av oss, menneska. Difor burde vi ta tilbake kontrollen over dei.

1) Litterært har modernismen flere særtrekk. Den bryter gjerne med etablerte former. Det kommer til utrykk flere steder, forfattere brøt med de normer som gjaldt tradisjonell diktekunst. Dette gjorde blant annet Henrik Wergeland og Sigbjørn Obstfelder i sine arbeider. Modernisme handler også om å bryte med vanlige skriveformer. Hamsun er tidlig ute med romanen Sult, den første norske boken med en utpreget ”jeg” person. Dette, sammen med fokuseringen på menneskers uro, utilpasshet, ensomhet og tanker er også en viktig del av modernismen. Disse tankene kom ofte til utrykk grunnet vanskeligheter med å tilpasse seg et nytt, moderne og annerledes samfunn, der fremskrittene aldri stoppet.

2) Jeg velger å fokusere på Sigbjørn Obstfelder.

1) Bakgrunnen til at forfattere og kunstnere i stor grad brøt med det etablerte rundt 1890 var den store omveltningen som hadde skjedd de siste årene, med industrialisering, store framskritt med maskiner og ny teknologi. Dette gjorde nok at en del mennesker følte seg utenfor og ikke kjente seg igjen i det nye samfunnet som ble til.

2) Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger, og regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Han står bak verker som romanen ”Korset” i 1896, ”De røde dråber” i 1897 og diktsamlingen ”Digte” fra 1893. Denne samlingen inneholder det kjente diktet ”Jeg ser”. Obstfelder skrev innen mange sjangrer, men regnes først og fremst som dikter. Forfatter Obstfelder var opptatt av slektskapet mellom lyrikk og musikk. Til tross for dette følger han sine egne lover i diktene. Her kan verselinjene stå hulter til bulter, med korte og lange strofer om hverandre. Det er med andre ord ingen fast struktur. Dette er et klassisk modernistisk trekk. Man får inntrykk av at forfatteren har levd et liv preget av mye ensomhet. Dette har nok hatt innflytelse på tekstene hans. Han hadde ikke barn, og var aldri gift. Derimot reiste han mye rundt i forskjellige byer i Europa. Dette viser kanskje at han aldri slo rot noe sted. Obstfelder døde av tuberkulose i København, 1900.

3) Bakgrunnen til betegnelsen nyromantikk på Obstfelders dikt er at de ofte handler om mystiske forbindelser mellom naturen, mennesket og guddommen. Han dyrket sjangeren prosadikt, i likhet med symbolistene som han har hentet mange inntrykk fra. Dette knytter han mot nyromantikken.

4) Tolkning av diktet ”Jeg ser”:
I diktet følger vi observasjoner gjort av en jeg - person. Diktet starter med en skildring av himmelen og den røde sol. Vi leser diktet gjennom en jeg person, som observerer samfunnet utenifra. Jeg personen virker ensom, og det virker som om han ikke kjenner seg igjen, eller føler seg hjemme i den virkeligheten han ser. Dette understrekes i diktet: ”har jeg kommet til feil klode, her er så underlig.” Det er også andre interessante ord som er brukt i diktet. Obstfelder skriver ”den blodige sol” som kan være et bilde på at noe er galt. Dette understrekes også ved slutten av diktet da de gråblå skyene samler seg til uvær. Noe er i gjerde, det er fare på ferde.
Dette ser jeg personen, men det gjør ingen av de andre menneskene som uvitende går forbi på fortauet. ”Den velkledde herre” og ”smilende dame” aner ikke hva som brygger seg opp. Så kommer setningen ”en dråbe!” Dette kan være et forvarsel på at noe er i vente, men vi får aldri vite hva det kan være. Obstfelder skildrer en verden uten mening. En verden som ikke kan være riktig og som er så absurd at det enten må være noe galt med den eller med han. Til slutt flyter språket bare ut, det er ikke mer og si. Stillheten blir øredøvende.


5) Det er flere modernistiske trekk i diktet ”Jeg ser”. For det første gjelder måten diktet er skrevet på. Dette bryter klart med tidligere normer for hvordan man skulle skrive lyrikk og må ha vært meget radikalt på sin tid. Obstfelder er ingen dyrker av rimet, og bryter med faste verseformer og en fast struktur. Språket er også tonet kraftig ned, det er ikke høystemt og poetisk, men nærmest hverdagslig og preget av ufullstendige setninger og utrop.
Dette diktet foregår i en storby, noe som er et modernistisk trekk. Byer er et symbol på det moderne mennesket.
Dessuten kommer det jeg pekte på i forrige oppgave, som fremmedgjøring, ensomhet, og det å se verden utenifra. Dette diktet passer etter min mening godt inn som et flaggskip for tidlig norsk modernisme.

Kilder:
Bildet er hentet fra vgskole.no

Lærerboka, Grips teksten.